Norges største Beatles stunt ?
(Gitar elevenes egne beretninger om en uke i en drømmeverden)
I 2006 var gitarlærer Stein Paulsen samlet med sine elever. Der fortalte han at han skulle på en ukes Beatles tur til Liverpool. Elevene var som sin lærer, svært store Beatles fans. Elevene bad om å få bli med, og sånn gikk det.
I mai 2007 landet British Airways med læreren og elevene på Heathrow. Stein hadde da planlagt turen i detalj i lang tid, men elevene visste ikke noe om hva som skulle skje. Høydepunktene var planlagt å være besøk i barndomshjemmene til John Lennon og Paul McCartney. Det viste seg imidlertid at den ultimate opplevelsen kom svært så overraskende og impulsivt på Beatlesmuseèt.
På Heathrow måtte vi gjennom pass-kontrollen. Vi fikk spørsmål om hvor vi kom fra, og vi svarte at vi kom fra Norway. Kurt derimot valgte å svare litt mer lokalt og detaljert. Han svarte Frei. Han ble raskt "eplet inn" som mistenkelig. Vi fikk etter hvert vite at det gikk en nattbuss til Liverpool, noe som passet oss perfekt. Før vi satte oss på bussen, klarte Stein å terge på seg en kvinnelig betjent på buss stasjonen. Han sa til henne flere ganger: ”Hello darling”. En tydelig flau og ille berørt betjent rødmet som en moden plomme fra en english garden”.
BEATLES MUSEÈT
– et scenestunt som aldri vil skje igjen
17 mai 2007 kl 11:00 står Stein og Ringo (Thomas) sammen og ser på Cavern scenen opprigget med komplett originalt Beatles utstyr fra 1964. Rørt og med en tåre i øyenkroken går tankene tilbake til dette årstallet. Stein sier til Thomas: ”Tenk om vi tilfeldigvis hadde vært fire musikere som kunne stått på scenen med disse instrumentene og sunget A hard days night. Da hadde vi vært gal og lykkelig da”.
Det går en hel time før Stein få svar fra Ringo: ”Du Stein, er vi så gal? Det verste er jo at vi ikke bare er et komplett Beatlesband, men at vi også har med en pålitelig og god fotograf”. Begge skjønte at dette var den eneste sjansen i livet til å gjennomføre drømmen. Avgjørelsen var egentlig tatt med disse ord.
Det ble straks et møte med det nye Beatlesbandet og fotografen midt imellom masse besøkende fra en hel verden. Her ble detaljplanleggingen av "stuntet" planlagt. Også realistiske konsekvenser over hva galskapen kunne resultere i, ble nøye analysert. Etter møtet ble det konkluderte med at vi kanskje kunne regne med et halvt minutt til rådighet for å entre senen og få tatt et bilde, før vi ville bli tatt av scenen. Vi skjønte at overvåkingen måtte være god, men virkeligheten var på et betydelig høyere nivå enn forventet.
De erfarne gitaristene entret senen på rekordtid og med gitarene i posisjon startet det nye Beatles med A Hard Days Night. Etter 5 sekunder var vi i fullt driv og vår fantastiske fotograf fikk tatt årets bilde (se innledning). Etter å ha vært på scenen i ca 15 sekunder, gikk en stor bunkers dør opp. Overvåkingssjefens store øyne ble det man kan kalle helt kaotisk og han ropte:
”Are you compleatley mad. Call the police”.
Dette var definitivt det verste de hadde opplevd siden oppstarten av museet, og vi var nå i praksis anholdt på stedet.
Stein ble stående å forhandle med vaktene i ca. 1 – 2 timer. Her var det snakk om å være ydmyk over situasjonen og forklare ledelsen at følelsene hadde løpt fullstendig løpsk, og at vi kunne dokumentere, gjerne direkte fra myndigheter i Norge at alle hadde gullende rent rulleblad. Stein spurte om hvordan sjefene ville reagere når de fikk vite hva som hadde skjedd. Noe sånt skal ikke kunne skje. Dette skal jo være umulig å gjennomføre. Overvåkningssjefen priste seg lykkelig over at vi ikke hadde tatt noen bilder (hadde han bare visst.....?!!) .
Avtalen ble at historien skulle holdes skjermet fra offentlighet ( aviser, media etc.) i 3 år.
Etter scenestuntet kunne vi ikke se Ole Henning på over en halv time. Da var han utrolig rar i trynet sitt og tydelig nervøs. En kald celle på Tower of London fristet tydeligvis ikke. Til tross for Oles bekymring, kunne vi spasere ut av museet som frie mennesker etter nervepirrende timer. Det var 4 mer eller mindre "bevsstløse" musikere som tuslet ut av museèt på leting etter fotograf Kurt. Han fant vi sittende på "docksiden" med skjelvende fingre og tviholdt på kameraet som bildene forhåpentlighvis var blitt tatt med. Så spent som når vi alle sammen var før vi så de fantastiske bildene kom fram på kameraet tror ingen av oss noengang har vært. ÅRETS BILDE var der !!
NB! Som følge av galskapen er senen i dag ikke bare video overvåket. Det ble installert et avansert lasersystem i tillegg (millioninvestering p.g.a Vikingene fra Noreg). Og de helligste gitarene som vi brukte er skiftet ut, men kan ses i dag bak tykke glass vegger i en egen avdeling på museèt. Alt som følge av de glade Norwegians. I det samme øyeblikk denne historien ble kjent var det hovedoppslag i den lokale presse og helsides artikkler om "hendelsen".
Cavern Club
Utpå kvelden spaserte vi fra vårt hotell i Liverpool og ned mot party gatene hvor klubben ligger. Vi brukte lang tid på å finne frem. Vi snakket og koste oss i den vårlige luften. Kurt måtte selvsagt ha en lang pause ved en fishan-bu. Etter en vandring på nesten 2 timer stod vi utenfor The Cavern Club. Idet vi kom innefor døra hørte vi et folkeliv langt der nede under jorden. Det var musikk og mange mennesker. Det gikk i en spiral nedover, og det var langt. Lyden ble sterkere og sterkere. Etter hvert ble det tydelig at det var A Hard Days Night som ble spilt. Vi tenkte at det kanskje var en cd. Vel nede ble vi møtt av et folkehav. Det luktet røyk og veggene oset av historie. Vi så over folkemengden og ble stumme av begeistring. På scenen stod The Beatles og spilte. Visstnok hadde vi hørt Beatles på cd, men dette var live og mye bedre. Det var et ubeskrivelig trøkk. Vi fikk raskt greie på at det var The Mersey-Beatles som spilte. De hadde nylig kommet hjem fra en USA turne. Vi kom akkurat da de begynte med åpningssangen. Hvilken timing! Det ble noen kalde øl i den fuktige og varme kjelleren. Det føltes nesten som en drøm. En sånn opplevelse kan ikke beskrives. Men vi vet at vi som var samlet der, forstår hverandre. En rå opplevelse med 60-talls stemning.
Etter var slutt kl to på natta, var det tid for mat. Vi kjøpte oss hamburger i Lime Street. En trafikkert gate i Liverpool. Vi satte oss rett ned på fortauet og spiste. Thomas måtte tisse, men det var ikke noe toalett der. Det var ingen mulighet til å holde igjen. Løsningen ble å tømme ut begeret med brus og vende seg inn mot bygningene. Begeret på 0,5 liter ble raskt fullt. Må man så må man.
Barndomshjemmet til Paul McCartney
Vi var på et eksklusivt møte med Johny Holliday. Han bor i barndomshjemmet til Paul. Likheten mellom Johnny Holliday og Paul er slående. Vi var heldige og fikk komme på besøk etter langsiktig planlegging av Stein. Etter at Stein hadde sunget ”Martha my dear” i trappen opp til Paul`s rom og kysset alle flisene på kjøkkengulvet, var Holliday`s hjerte smeltet. Han skjønte at han hadde med virkelige fans å gjøre. Som følge av sangen fikk Stein tillatelse til å være helt alene på rommet til Paul i 10 minutter mens vi andre var nede i stuen. Gjett hvem som «la seg ned i sengen til Paul og stirret drømmende opp i taket». Han kom imidlertid ned igjen etter hvert litt på «overtid» og litt «bustete hår». Det var normalt sett overhode ikke tillatt å være på dette rommet uten at verten var tilstede. Johnny kom også fram med et serveringsfat som han ville vise oss. Dette var serveringsfatet som mother Mary i ”Let it be” kom med til Paul når han var syk. Det var visstnok svært få som har sett dette fatet. Da vi tok farvel med Holliday sa Stein: ”I will write you a card”.
Barndomshjemmet til John Lennon og Strawberry fields
I hjemmet hvor John vokste opp var alt forsøkt bevart som det var på 50-tallet. Det var strengt forbudt å røre noe. Det tok selvsagt ikke lange tiden før Stein og Thomas var oppe på soverommet til John. Der stod gitaren som John hadde i oppveksten. Den hadde strenger. Thomas, Stein og en gitar med strenger, kan være en farlig kombinasjon. Noen måtte jo selvsagt spille litt på gitaren, uten at vi skal nevne navn. Det skal sies at gitaren ikke var stemt.
Bak huset til John, ligger Strawberry fields. Det var der John gjerne ville leke, men ikke fikk lov. Et par dager etter besøket hjemme hos John, var vi tilbake i området. Da i forbindelse med en Magical Mysteri Tour sammen med mange andre turister. Vel fremme ved den berømte posten inn til Strawberry fields, begynte guiden å fortelle. Det var også lov å ta bilder, men strengt forbudt å gå inn posten. Den var selvfølgelig låst. Denne porten ligger ca 500 meter fra Johns hus. Stein som kunne historien fra før begynte å bli litt urolig av seg. Stein og Erik gikk ligg lenger oppe i veien. Der var det en annen port som lot seg åpne. Stein og Erik gikk inn for å studere jordbærplantene. Thomas gikk etter for å dokumentere det på foto. Jeg regner med Stein og Erik sier som John; ”It`s nothing to get hang about”.
SAS hotellet
Utenfor SAS hotellet i Liverpool fikk britene seg et aldri så uvanlig syn. Det luksuriøse hotellet er vandt til dannede og fisefine gjester, som har sin etikette i orden. Stein derimot ble en solid motpol til dette. Kun iført badekåpe gikk Stein inn hovedinngangen og inn i lobbyen. Det viste seg at Stein hadde klart å låse seg ute fra badeområdet og havnet på gata. Litt av et syn. VI andre fant ikke Stein og ble bekymret. VI fikk hotell manageren til å låse oss inn på rommet hans. Der lå klærne hans på gulvet. De klærne skulle han nok gjerne hatt på seg der han stod i Liverpools gater kun i badekåpe. Gjensynsgleden var stor da vi endelig fant den bortkomne sønn.
Stein hadde ikke mistet gnisten av den grunn. Nede i lobbyen på SAS hotellet står et hvitt flygel. På et skilt ved siden av stod det: ”Please do not touch”. Noen nordmenn vet ikke helt hva det betyr. Stein satt seg ned på krakken og skulle åpne lokket. Det var låst. Det at Stein hadde tenkt å spille Imagine i lobbyen - halvvåt med badekåpe og slippers- må vi si er sprekt.
Isle og man
Det er morgen og 5 nordmenn er klare til å dra over til Isle of Man. Men ryktene går om at det er umulig å komme seg dit p.g.a mye vind og Nede på havna går Stein bestemt bort for å skaffe billetter. Der får han beskjed om at det er uvær på havet og at det ikke vil gå noe båt med det første. I tillegg er det utsolgt for billetter p.g.a. kø med folk som skal på Motorsykkel løp på øya.. Stein blir stående å snakke med en mann, for og deretter snakke med en dame. Etter en nervepirrende venting, gir Stein oss klarsignalet (benyttet nok all den charm han hadde). Han har klart å skaffe oss billetter, noe som i utgangspunktet så helt håpløst ut. Båten vil forsøke å gå, men noe forsinket pga av vært. Mens vi venter på båten drar Stein i gang å synge Please please me i ventehallen - humøret er alldeles på topp. Fortsatt er vi alle fullstendig beruset på det helt absurde og fasinerende ........BEATLES STUNTET på Cavern. Vi er venner for livet og har stadig nye opplevelser sammen, dog på rette sida av "loven"..........
Vel fremme på Isle of Man går vi langs promenaden i et nydelig vær. Etter en nydelig spaser tur er vi fremme på Hilton hotell. Der tar vi oss en avslappende tur i bassenget hvor vi har en nydelig utsikt over kysten. Om kvelden tar i oss en tur langs promenaden igjen, hvor Kurt blir stående å se lengselsfullt mot en Fiishan bu. Neste dag tar vi en historisk togreise over øya med et damptog. Etterpå går vi innom en pub og spiser lokal sau. Reisen tilbake til Liverpool og videre helt hjem til Norge føles som en uendelig konstant hærlig "rus" som ingen kan forklare og vi var jo egentlig kun på virket av BEATLES STUNTET. I skrivende stund (flere år etter hendelsen) er denne uka i våre liv en av de aller viktigste vi har opplevd. Vi skjønner i dag at det kan være vanskelig for andre enn oss selv å forstå hvilke følelser og vanvittige opplevelser vi sitter igjen med etter denne uka.
Hilsen Gitarelevene, Thomas, Ole Henning og Erik.
NB ! Dikteren John Inge Hals har skrevet et flott dikt om galskapen på Beatles museèt det er som følger:
Beatles-turen (17.mai 2007)…
Da gutta dro til Liverpool, på skoletur med stil
En liten, kort museums-tur, det måtte de få til
De hadde jo reist langt
De ville få med mangt
Så planen den ble fremlagt og, ”beseglet” med et smil
De ville prøve scenen der, som Beatles-gutta sang
Den gangen de ble eget band, og skapte velkjent klang
Et strengt bevoktet sted
Der alt har stått i fred
Men likevel så tenkte de: ”Vi må jo prøv’ en gang…
Vi er jo ifra baillsund by, med fagbrev i musikk…”
Og Kurt’n han fikk oppgaven, med fotograf-teknikk
De sjekket vekter-tid
De antok sekund-strid
For allting måtte klaffe for, et Beatles-øyeblikk
De ”gira” opp hverandre godt, men fryktet lovens klør
De måtte tenke nøye nå, og stemme om de tør
For vaktholdet var strengt
De kunn’ bli innestengt
Når sikkerhetens folk fikk se, hva norske gutter gjør
Så gikk de rundt og tenkte litt, blant stedets publikum
De telte hit og telte dit, og fikk den samme sum
De tror at det går an
De vil jo alle mann
Og Stein ble valgt til ”timing”-sjef, de andre mått’ vær stum
Men selv den norske viking må, ha nerver bygd av stål
Når de på Cavern-scenen skal, og leke John og Paul
De hopper opp på likt
Tar hver sin gitar kvikt
Slår tonen an på ”Hard days night”, da høres vekter-skrål
Det stormes frem fra alle hold, det ropes: ”Oh, my Jees…”
Med vakter over alt å se, inn stormer ”the Police”…
På scenen blir det fred
Gitarer legges ned
Men fotografen kom seg ut, før vakten ropte: ”Freeze!!!”
”Whatever are you doing, guys, you must be mad as hell”
For slikt no’ hadde aldri hendt, før dette norske sprell
Men Stein fikk ikke fri
Han mått’ forklaring gi
Han lovte 3-års taushets-plikt, og da sa sjefen: ”Well…”
De diskuterte ”att-og-fram”, sånt skulle ikke skje
Men Stein han sa da: ”Tenk deg om, for vi kan påstå det,
At ingen vakter så,
At ingen passet på,
Når vi på scenen hoppet opp, og telte: 1, 2, 3…”
”Thank God you didn’t get a film!!!”, sa de før vi fikk dra...
Men Kurt han fikk tatt bilde han, og det ble veldig bra
Nå har det hedersplass
I ramme og i glass
Og slik så slutter ”storyen”, om Cavern-spællinga…
Og etter at sa’ ”tullingan”, så vidt fikk lov å gå
Så ble det ekte utstyret, satt inn bak lås og slå
Så nå kan ingen fler’
Få spilt på dette mer’
Og alle de besøkende, blir overvåket nå…
Det vil for alltid huskes godt, det ”stunt” som der ble gjort
Stein, Thomas, Erik, Ole med, og Kurt’n som gikk bort
Helt uforglemmelig
Sånn vil det alltid bli
Et vågalt ”stunt” som rager høyt, i klassen ”Musikk-sport”…
ohn Inge Hals - 2013
